hits

Jeg har ligget her i 4 r...Fortsatt, uten hjelp fra norsk helsevesen!!

Jeg husker jeg vknet opp for fire r siden med ekstreme nervesmerter og hevelser p hyre side av ansiktet. Hovedblodren min var s tykk og hoven, jeg hadde aldri opplevd noe lignende. Jeg lurte flt p hvor disse smertene hadde kommet fra, kanskje jeg bare hadde ligget litt vondt den natten?

Denne dagen, 1 April 2015 , skulle jeg dra p en venninnetur til Oslo. Smertene ble gradevis verre gjennom dagen, til slutt var jeg s hoven at jeg ikke klarte snakke tydelig. Redselen vokste i meg og jeg knakk sammen i Oslos gater og sa "Jeg klarer ikke snakke, jeg kjenner ikke ansiktet mitt", Jeg prvde vre positiv tenke "Dette kommer sikkert til g over i morgen". Dagen etter, "Dette kommer sikkert til g over om en uke". 1 r sener "Dette kommer sikkert til g over i lpet av neste r" og n 4 r etter "Jeg tror ikke dette kommer til g over...".

N sitter jeg her og prver forme et innlegg, men ord kan ikke beskrive de fire rene med helvete jeg har gtt igjennom s langt og hva jeg har opplevd. Jeg tror kanskje det verste er ha mtt et helsesystem som overhodet ikke har tatt meg serist. 90% av leger, sykehus og spesialister har sagt at dette kun er i hodet mitt i stedet for innrmme at de ikke har nok ekspertise innenfor omrdet. Jeg tipper jeg har mtt p hundrevis av forskjellige doktorer, spesialister og sykepleiere, og for hver gang jeg skal mte en ny person finnes det et lite hp i meg om bli forsttt, dessverre for ingen nytte. Og det er s ekstremt mange med "usynlige" "sykdommer som blir fortalt akkurat det samme, som mister alt hp om en fremtid, som fler at de aldri kommer til f tilbake livet sitt. 

Jeg pleier ikke skryte av meg selv, men jeg mener at jeg er en ekstremt sterk person som fighter meg igjennom dette. Jeg har smerter 24/7 i ansiktet, hevelser som fr meg til se skakk ut, hevelser som gjr det s og si umulig for meg snakke. Noen dager mister jeg flelsen i hele ansiktet, halsen og skuldrene. Selv etter 4 r med disse plagene s blir jeg redd, redd for at jeg en dag ikke skal vkne, nemlig fordi jeg kjenner kroppen min begynner gi opp. Grunnen til at jeg fortsatt sitter her er fordi jeg ber og jeg hper om en fremtid, jeg nsker bli den livlige og energirike personen jeg en gang var. Jeg er s klart redd for at det skal komme en dag hvor jeg ikke orker mer pining, ikke mer smerter. Jeg er en fighter, men kan jeg fighte for alltid?

Isfall trenger jeg at noen fighter sammen med meg, hvilket min familie gjr, mine nrmeste venner og en fantastisk smertekirurg som ikke gir opp hpet for min fremtid. Uten disse menneskene hadde jeg ikke vrt her i dag, og jeg er utrolig takknemlig for alle som sttter meg. Det blir n et arbeidende team rundt meg bestende av psykolog, kjevekirurger, fastlege, overlege, fysioterapeut og nav. Dette teamet skal prve hjelpe meg f livet mitt tilbake. Igjen har jeg ftt det lille hpet om at kanskje, bare kanskje s blir det en lysere dag for meg ogs. Jeg trenger virkelig hjelp n, jeg trenger hp, inspirasjon. Jeg vet at prosessen om muligens bli frisk kommer til bli lang, men jeg skal kjempe helt til det ikke er noe kjempe for mer. 

Jeg ligger n her fortsatt, 4 r senere og uten at noen har gjort noe. Jeg kommer aldri til f ungdomstiden min tilbake, det er s mye jeg har gtt glipp av. Jeg er bitter samtidig som jeg er glad for alle som ikke gr igjennom det jeg gjr. Det er tungt ha en sykdom som ingen kan forst seg p og f kan relatere seg til. Hvis venner spr om jeg har lyst til vre med ut blir svaret ofte "nei" rett og slett fordi jeg har ikke krefter til klare det, men det er f som forstr det. Av dette har jeg mistet s utrolig mange venner og jeg skal ikke ljuge og si at jeg ikke fler meg ensom. 

 

Jeg hadde aldri trodd for 4 r siden at jeg fortsatt kom til ligge her i dag like, om ikke enda sykere. Jeg er veldig sint p norsk helsevesen for at de ikke tar mennesker med usynlige sykdommer mer serist. Livet vrt er like viktig som alle andre sitt og vi har rett p like mye hjelp, men dessverre blir der ikke snn...

Mens jeg har skrevet dette innlegget s har virkelig tankene mine gtt ut til alle som er i en lignende situasjon og som fler seg maktesls. La oss prve kjempe sammen og skrike enda HYERE for bli sett. Vi skal f livene vre tilbake.

 

 

Gjerne del dette innlegget videre, for det er veldig viktig for meg og s mange andre!!

 

 

 

VRE MODELL MED LAVT SELVBILDE (BODYDYSMOPIA)

De fleste innleggene jeg har skrevet p bloggen hitten til har  handlet om sykdommen min som jeg forvrig fortsatt sliter no enormt med.. Jeg sliter ogs med andre ting som jeg har skrevet litt om hvilket er drlig selvbilde, og med drlig selvbilde mener jeg et helt forvridd bilde av meg selv (Dysmorfofobi). Med sykdommen jeg har kan jeg dessverre ikke jobbe inntil videre, og da lurer dere kanskje litt p hva jeg gjr p fritiden og hvilke hobbyer jeg har. 

Jeg har lenge vrt interessert i portrettfotografi og tatt en del bilder. Siden jeg blogget sist har jeg blitt kontaktet av flere fotografer som har nsket bruke meg som modell. Jeg har kun gtt catwalker fr og aldri stilt som portett modell, men jeg tenkte det kunne vre gy utfordre seg selv. Jeg kan vre kjempe nervs en uke i forveien fr shoot, s nervs at det gr ut over det fysiske. Jeg fr panikkanfall, kaster opp, muskelsmerter, nervesmerter osv fr jeg skal p shoot. Alle som leser dette tenker naturligvis at dette ikke er sunt, og nei, det er ikke sunt. Men siden jeg er s sta som jeg er s nekter jeg la muligheten fly meg forbi.

Modellyrket er noe som faktisk har falt meg i smak til tross for alle utfordringene jeg har. Jeg kan se meg i speilet samme dag som jeg skal p shoot og f panikk over det jeg ser, jeg begynner skjelve og jeg m svime av... MEN jeg har faktisk funnet en hobby jeg liker og det mener jeg det er verdt fighte for den. 

Jeg var p en shoot for litt over en uke siden. Jeg husker jeg var kjempe syk den dagen pga alt stresset som hadde bygd seg opp, men ogs at jeg ville fullfre uansett hva. Nr jeg frst kom meg i gang med oppdraget s flte jeg meg veldig bra, jeg flte mestring. Jeg er en person som fler mestring for de minste ting men det er fordi sm ting for andre er som oftest store ting for meg. Jeg vet at det er mange som fler det likt, syk eller ikke. Jeg rder deg virkelig til prve ut ting utenfor din komfortsone, bare tenk p den utrolige mestringen du kan fle. Dette kan gjelde st ansikt til ansikt med noe du er redd for, st opp for deg selv i situasjoner du vanligvis ikke gjr det osv. Bare st p og du vil lykkes!!

 

Her er noen bilder fra forrige helgs shoot: Og jeg ble faktisk fornyd, noe jeg sier sjeldent hah

 

 

 

 

 

JEG HAR BODY DYSMORPHIA!

 
Jeg har nylig begynt laste opp videoer p youtube igjen! I denne videoen forklarer jeg hvorfor det er utrolig vanskelig for meg vise ansiktet mitt p kamera...
Jeg nsker laste opp videoer nylig, men det er vanskelig planlegge med tanke p at hver eneste dag er forskjellig i forhold til sykdommen min. 
Jeg hadde satt ekstremt stor pris p om dere tar en titt p kanalen min <3
 
 


 

Snakker om en traumatisk opplevelse!

Nr jeg var 10 r gammel opplevde jeg en ganske traumatisk opplevelse... Jeg kom meg akkurat i sikkerhet fr det var for sent, men det er noe som kommer til vre med meg for alltid.
 
 


 

Det er s VIKTIG ha noen!

I lpet av disse tre rene av livet mitt er det mange mennesker som har kommet og godt. Ekstremt mange som har gjort meg psykisk og fysisk delagt. Pga depresjon etter alt jeg har mtte g igjennom med disse menneskene og sykdommen min, har det vrt lange perioder hvor jeg har valgt isolere meg selv mot omverdenen. 

I starten var det godt bare vre alene, men som tiden gikk ble jeg ekstremt deprimert, panikkangst og maniske perioder. Mange tror at det stenge seg inne p et rom vil fjerne alle problemene dine, men tvert i mot gjr det alt verre ved at du fr allverdens tid til tenke p det som gjr deg vondt. Jeg sluttet snakke med folk p sosiale medier... Jeg dro aldri til side gardinene for jeg ville ikke se lyset, jeg var bokstaveligtalt i et mrkt hull. Jeg var s desperat etter bli hrt og sett at jeg kunne tatt tilbake min voldelige ex, eller han som voldtok meg. Jeg var s desperat at jeg lagde denne bloggen. 

Bloggen fikk plutselig veldig mye oppmerksomhet hvilket jeg ble sjokkert over. Jeg skrev om sykdommen min og fikk mange hundre meldinger av andre som var i samme situasjon eller bare s opp til meg. Jeg begynte f gnisten tilbake og jeg er evig, evig takknemlig for det.

Ting har sklart vrt vanskelig siden jeg begynte bli sosial igjen, men jeg er evig takknemlig for at jeg gjorde det. Hvis jeg ikke hadde gjort det hadde jeg aldri mtt kjresten min, gtt p fester, flyttet hjemmefra osv. Sykdommen er s klart her gnager p meg hele tiden, men jeg fighter tilbake. S lenge jeg har de menneskene som jeg har i livet mitt n vil jeg aldri miste motet.

Aldri glem hvor viktig det er ha noen ved din side. Venner, kjreste, foreldre, og listen gr videre. Det reddet meg, og jeg er sikker p at det vil redde utrolig mange til finne tilbake til sitt gamle jeg <3

 

Kan man tenke seg friskere?

Jeg har mange drlige dager, men det hender at det er dager som denne ogs hvor jeg gr ut og glemmer at jeg er syk for en stund. Uansett sykdom, psyke eller tilstand er det alltid viktig gi hjernen din og bekymringene dine en pause og gjre noe du liker, det kan vre den minste ting. For meg er det g rundt, se p blomster, natur og bare alt det fine vi har rundt oss som vi tar for gitt.

Ved mye trening, er det faktisk mulig tenke seg friskere, lure hjernen til tro at man har mindre smerter vi fokusere hardt p andre ting eller rett og slett bare la tankekjret slippe. Tenke deg at du har alle tankene dine i hnda, putte de i en skuff og kaste nkkelen bort. Det kontrolle smertesenteret i hjernen tok meg revis.. Noen dager klarer jeg det og andre ikke, men det er de sm stegene som er viktig for sakte gjenopprette helsen.

Det samme gjelder psykisk helse. kvitte seg med ingrodde tanker, traumer eller forestillinger tar tid. Hjernen trenger faktisk like mye trenging som kroppen, for ved f hjernen i bedre form vil man kunne yte mye mer av hverdagen. Jeg sier ikke i det hele tatt at smerter eller psykiske problemer er noe man innbiller seg (det kan jeg skrive under p), men hvis man kjenner at "n trenger jeg en kjapp escape fra hverdagen", er det et triks. Prv engasjer deg noe som gjr deg glad, s skal du se at hjernemnsteret vil forandre seg og du klarer fokusere p det <3

 

Jeg har Body dysmorphia... Forvridd bilde om meg selv

Dette er veldig rart og snakke om for jeg tror ingen har forutsatt at jeg sliter med noe som har med utseende gjre. 

Jeg husker jeg var ca ni r og hadde min frste operasjon. Jeg begynte studere meg selv i speilet og tenke over alle skjelvhetene i ansiktet mitt. Etter fire operasjoner p samme sted ble mye av kjeven fjernet p venstre side og jeg s p meg selv som stygg og gruom. Jeg fortsatte ha disse operasjonene til jeg  var 15 r gammel.

Nr jeg ser meg selv i speilet ser jeg feil, og kun feil. Jeg har prvd ftt hjelp av psykologer i 9 r, men de sier bare "men du ser jo s bra ur". At noen sier jeg ser bra ut kommer ikke til forandre bildet jeg har p meg selv. Det kan g flere mneder fr jeg trr g ut av huset for jeg er s redd for mte p noen som eventuelt skal tenke at jeg er stygg...

Dette problemet preger meg spass at jeg ikke klarer leve som normalt i hverdagen og at jeg er konstant deprimert og nedbrutt. Guess what, det er s mange som har det snn....Kanskje det er tabu ta opp, jeg bryr meg ikke, men for de som tror at jeg ser p meg som pen eller perfekt s er det nettopp det motsatte som er realiteten.

Jeg har speilfobi. Jeg kan se meg selv i speilet mens jeg brster hret og knekke hrbrsten i to uten at jeg vet det. Dette har pgtt i s mange r at jeg er desperat etter bli bedre, finne en behandling, kirurgisk angrep, hva som helst.... 

Jeg nsker vre pen om dette fordi jeg poster mange bilder p facebook og later som om alt er okay, og alle kommenterer positive ting. Sklart er jeg takknemlig, men jeg vil at folk skal vite at realiteten min er helt anderledes enn folk tror.

 

Jeg sliter. Jeg har det vondt. 

 

Hvorfor jeg forsvant... + en liten video for lyse opp dagen

 
N er det ekstremt lenge siden jeg har postet noe p bloggen, ikke fordi jeg ikke har hatt lyst men fordi jeg har hatt s mye motstand at jeg ikke fysisk har klart gjort noen ting. Man skulle tro siden sist at det har skjedd ting i forhold til sykdommen osv, men alt str stille n. Det er ikke kun sykdommen hvilket jeg har satt lys p som jeg sliter med, men ogs andre ting som flger med. Jeg har lyst til pne meg hva som har foregtt det siste ret og hvor i livet jeg er n.
 
Jeg prvde lage en video hvor jeg fortalte litt randome fakta om meg selv for tenke p noe annet og lysne litt p dagen, hper dere vil ta en titt <3
 
 


 

Photoshot med selvutlser!

Prvde meg litt ut med selvtutlser da!













 

Du er psykisk syk!

Har du noen gang gtt til legen din med kroniske smerter for f hjelp, men istedet har de konkludert med at du er psykisk syk?

Det er s lett for et helsepersonell skylde p psyken for et hvert problem man mtte ha, da spesielt disse usynlige smertene jeg har snakket om fr. Atypiske smerter er s kompleks, til og med for den hyeste ekspertise i Norge, og noen ganger trr de ikke innrmme at de faktisk ikke har peiling p hva de snakker om. Men hva er det som er lett gjre nr man ikke har kompetanse og kunnskap nok om en smertetillstand? Jo det er konkludere med at du er psykisk syk og at smertene dine er en illusjon...en illusjon.

Alle som har kroniske smerter vet at depresjon er noe som flger. MEN depresjonen er som regels en flge av smertene og ikke omvendt. Dette er noe jeg personlig sliter veldig med f sykehus, leger og spesialister til forst... Siden jeg ser s "fresh" ut p utsiden, kan jeg neppe ha vondt p innsiden. veldig mange leger har konkludert med at smertene mine er en bivirkning av psyken og at jeg trenger psykolog. Men jeg mener veldig sterkt at fokuset skal ligge p smertene og kjernen til smertene. Hva tenker dere??

Update p livet! Jeg blir NEKTET medisiner

De siste dagene har mildt sagt vrt helt jvlige... Smertene mine har spredd seg (hadde smerter p hyre side av ansiktet), til bli verst p venstre side. Det kjennes ut som alle musklene  rundt kjeveleddet blir revet i fillebiter hvert sekund av hver dag. Jeg har mista flelsene p utsiden av ansikt, hals, nakke og hode. Den frste gangen jeg mista flelsen var for ca 3 uker siden og da reiste jeg p legevakta i full fart fordi jeg trodde jeg hadde ftt slag... Grunnen til at dette skjer er mest sansynlig for at muskelaturen min ikke fr nok oksygen p grunn av det hye presset. Musklene er s hovene og presser p blodrene mine, s jeg mister blodgjennomstrmning. 

Jeg er panisk hvert sekund av hver dag fordi smertene mine er s overveldende, men jeg blir NEKTET f prve noen medisiner fr f kroppen til slappe av. Tydeligvis s kommer jeg til bli rusmisbruker av vanedannende medisiner. Jeg skjnner hva legene mener med at det er farlig tilvenne kroppen slike medikamenter, men hva skal jeg gjre nr jeg ligger her og blir pint til jeg nesten ikke klarer mer? Hvor syk m man vre for ble medisinert? Jeg er bare kjempe frustrert p sykehus og alt som er for ikke ta situasjonen min serist nok. 

 



 

INTERVJU P SIDE 2, STAY TUNED!

I dag ble jeg kontaktet av fantastiske side 2 som spurte om jeg kan stille til et intervju, og sklart takket jeg ja til muligheten! Jeg er s lykkelig for at historien min endelig har blitt hrt og at jeg kan dele den med dere! Jeg er overveldet av all positiv respons jeg har ftt de siste dagen. Jeg fler n jeg har gtt fra vre usynlig til synlig syk kun p grunn av dere fantastiske mennesker som velger lytte til min historie! S tusen takk <3

Stay tuned for intervjuet som blir publisert p side 2!!

 



 

PHOTOSHOT! sm gleder blir til store gleder


I gr bestemte jeg og kjresten min oss for ta liten photoshoot. Jeg er ikke vant til g ut ytterdra i det hele tatt, s jeg merker at jeg er stolt av meg selv. Det er disse sm tingene i hverdagen som kan snu en drittdag til noe meningsfullt. Ting jeg gjorde hver dag uten tenke over det fr er n alle store gleder og prestasjoner! 

Her er noen bildene fra shooten med kjresten!
PS: Han er litt flink og tlmodig daa <3 



















 

 

Send meg DM<3

Heeihei!

Hvis dere noen gang har noen sprsml dere vil sprre meg, enten det er relatert til sykdommen eller ikke, s er det bare DM meg p Facebook! Elsker komme i kontakt med leserne mine og f et bredere spekter i livene deres. 

Setter utrolig stor pris p all god respons jeg har ftt p de siste innleggene mine <3

 


 


 

Men du ser jo ikke syk ut?

Noe jeg og helt sikkert alle andre med usynlige smerter har flt p er det ikke bli tatt serist. Man fler nesten man kun blir tatt seris om man gr rundt med gips. Jeg har selv i det siste gtt rundt med elektroder i ansiktet og n spr plutselig folk om jeg vil g foran dem i ka i butikken!? Mye av problemet med ha usynlige smerter er at man fler seg unormal.. det er liksom ingen  relatere seg til. Det mte p et helsevesen hvor det er s og si ingen som ser deg er som g p veggen. Det er vanskelig ikke miste motivasjonen og pstviljen nr ingen fr deg til fle deg viktig. Vi m sette ned foten, st p vare rettigheter. Det er ikke greit ikke bli tatt p alvor som syk nr man er virkelig virkelig syk. Pass deg helsevesen, im coming for you.
 

TMD og nervesmerter, VERDENS MEST SMERTEFULLE SYKDOM/SMERTETILLSTAND?

 

Heihei alle smans

For ca 3 uker siden s kom jeg endelig inn p kjevekirurgisk poliklinikk p Haukeland Universitetssykehus i Bergen, etter ha ventet i ca et halvt r! Jeg hadde ingen spesielle forventninger i forveien, fordi jeg har lrt meg at det er skummelt ha forventinger.. Nr det endelig var min tur s trodde jeg  at det skulle bli utfrt diverse underskelser som en start p et behandlingslp hos Haukeland, men samtalen var egentlig bare for kartlegge og g over hele sykehistorien min. Men bare p den timen kom vi lenger enn det vi har kommet p 2 r, jeg fikk tildelt en diagnose. 

Diagnosen jeg har ftt tildelt heter TMD, og er en forkortelse for Temporomandibular dysfunksjon. TMD er en fellesbetegnelse for dysfunksjon og/eller sykdom, skade eller smerter relatert til kjeveledd, tyggemuskulatur og andre omliggende strukturer. Men ikke nok med det s er ogs alle musklene mine fra ryggen og opp til hodet betente. Jeg mister ekstremt mye flsomhet i bde ansikt, hals og nakke fordi musklene mine ikke fr nok oksygen.  De betente musklene rundt kjeveleddet ligger presser p blodrene mine som igjen ligger presser p nervene, med andre ord en ond runddans. Du kan si jeg har TMD+++ 

Kjeve, muskler og nerver henger sammen, og blir en av delene defekt, kan alt bli defekt, og jeg mener at denne smertetilstanden er noe av de verste smertene som finnes. S jeg har ikke kun kjeveproblematikk, men ogs betente muskler og nervesmerter....

 

Men er der egentlig mulig f gjort noe med TMD? eller trigeminusnevralgi?

Det er det. Men problemet er ventetiden. Jeg ble speila ca 1 rs ventetid p komme inn til behandling p Haukeland, og det er kun dette sykehuset som har den ekspertisen jeg trenger. bli forespeila 1 r kan virke helt uoverkommelig for mange.....og det gjorde det for meg ogs. 

Jeg valgte sette ned foten og si at jeg overlever ikke 1 r til med dette kroniske smertehelvete, jeg overleves knapt en dag til. Takket vre min kjevekirurg, Gry Kjlle, fikk hun meg haste innlagt p sykehuset i Lillehammer. P Lillehammer fikk jeg prve diverse medisiner, muskelavslappende maskiner, botox i tyggemusklene osv. Lillehammer har ogs purra p timen til Haukeland, og jeg er n speila komme inn i Juni eller i lpet av sommeren, hvilket var er opptur for meg hre. 

S ja, det er mulig f gjort noe med TMD og nervesmerter, men m smre seg med tlmodighet og ikke miste hpet. OG JA, ikke glem purre purre purre p de eventuelle sykehusene dere skal beske , purre er bare et must <3

 

Kroppen min nekter meg det hjernen min nsker...

De siste tre mnedene har jeg svidt stukket trynet opp av dyna. Jeg ser ungdomstiden glippe gjennom hendene mine. Jeg har har blitt sykere og sykere den siste tiden og merker hvor begrenset livet mitt faktisk er. Kroniske smerter kan ta bort s mye av livskvaliteten og det er lite man fr gjort med det. Jeg var en veldig livsglad person som elsket vre ute og ta del i alle sosiale sammenkomster som eksisterte, men ikke s mye lenger.... Hjernen min er helt oppegende og klar til ta fatt p livet men kroppen min nekter meg utfre noen ting. Jeg er sikker p alle med kroniske smerter kjenner seg igjen i hvor frustrerende det er, hvordan man fler seg fanget i sin egen kropp.. Men gi ikke opp.

Uansett hvor mye smerter man har, uansett hvor mye man bare nsker grave seg under dyna s m man jobbe med seg selv for komme seg tilbake i hverdagen. G en tur, prv yoga, g p butikken eller hva som helst som fr blodet til strmme gjennom kroppen. Jeg har en veldig, veldig lang vei g, men jeg skal g den veien rakrygget, for det har jeg fortjent. Jeg er opptatt av ta sakte steg i riktig retning, bokstavelig talt. Jeg tar sakte og flere steg hver dag. Tvinger kroppen min til ke aktivitetsnivet. Kanskje det fles vanskelig og hplst der og da, men man kommer til oppleve en fantastisk mestringsflelse etterp.

 

Jeg beklager at jeg ikke har blogget eller gitt noe av meg selv de siste mnedene. Men som sakt har jeg lugget der som en grnnsak og det er frst n jeg har bestemt meg for ta tak i livet mitt. Jeg nsker blogge mer og f ut tankene mine. Noen ganger har jeg s mye i hodet mitt som jeg nsker f ut p papiret, men jeg klarer ikke...MEN jeg skal fortsette prve og gi oppdateringer p livet og sykdommen. 

Noen lurer sikkert p om jeg har ftt noe behandling eller blitt utredet videre. Det har skjedd mye i det siste p sykehusfronten og sjukdomsbilde generelt, s hvis folk er interessert i hre mer om det s legg igjen en kommentar <3



 

 

 

ER DU EN KASTEBALL?

Pasienter med kroniske smerter opplever alt for ofte bli avvist i helsevesenet. Det verken bli tatt alvorlig, f utredning, f behandling eller oppflging, det tar p hverdagen. Jeg tror ikke det er bare jeg som har ventet i flere mneder p komme inn til visstnok positivt omtalte leger... Nr du frst kommer inn etter mye og intens venting, bruker de den skarve timen du har p tomprat for s sende deg videre i det meningslse systemet.

Det er to hovedrsaker til at pasienter med kroniske plager og smerter blir avvist av helsevesenet.

1) Helsevesenet mangler tilbud og kraft som gjt det mulig stille en diagnose, spesielt nr pasienten har uvanlige og et sjeldent kombinasjonsbilde av symptomer.

2) Helsevesenet har alt for sjeldent noe godt og virksomt behandlingstilbud til mennesker med kroniske plager og smerter.

 

Mange av oss blir avvist eller tatt lite alvorlig p grunn av manglende tilbud i helsevesenet, og derfor aldri ftt noen utredning eller nrmere underskelser.

Flere av oss kan bli tatt alvorlig, men fr aldri noe svar p kjernen til rsaken, og har derfor heller aldri mottatt noe behjelpelig behandling.

Andre as oss fr rett og slett beskjed om at det ikke er noe gjre med smertene, s det er bare ta seg sammen leve med det til man ikke orker mer.

 

Skal vi akseptere dette fra helsevesenet? Skal vi akseptere bli gitt opp og aldri f tilbake livsgleden?

SKAL VI AKSEPTERE VRE EN KASTEBALL...?

 



 

 

I min fredfulle, lille boble

 

Glemme smerter, glemme sorger, bare skrive.
Hvert innlegg jeg skriver fr jeg mulighet til pakke meg inn i min egen lille, fredfulle boble. Jeg kan glemme tid og sted og bare skrive, f ut flelser og utskille det negative fra kroppen.


Derfor er blogg terapi for meg

 



 

Hva som driver meg ut av sengen om morgenen!

Det er dessverre alt for mange vonde dager, dager da jeg vil gjemme meg under dyna og late som jeg ikke eksisterer. For meg er det utrolig viktig ha noe se fram til, en liten kraft som kan drive meg gjennom dagen. Det trenger absolutt ikke vre store ting som gir meg kraft, og det er det som er litt fint med vre syk, nemlig at man setter uvurdelig stor pris p de sm yeblikkene. Noe av det som gir meg mest energi til fortsette er hunden min, Bajer. Dyr fyller tomrom, de er lojale, kjrlige, morsomme, naive og unike. Selv om det er et stort ansvar ta vare p et dyr er det noe jeg virkelig anbefaler. Ved kjpe et dyr kjper du kjrliget. Noe annet som gir meg masse energi og smertelindring er trening. Selv om det noen ganger kan fles hplst og som et ork komme seg avgrde p trening, er det s ekstremt verdt det. Jeg elsker ogs se p sport, for det meste ishockey. Nr jeg str midt i folkemengden p CC amfi i Hamar med Mjsas stolthet for ynene s glemmer jeg tid og sted, smerter og sorger.

Det er s utrolig viktig sette pris p de sm tingene og finne ut hva som driver DEG ut av senga om morgenen <3

 



 

TAKK TIL ALLE SOM HAR LEST, DELT OG KOMMENTERT <3

Allerede p et dgn s er det mange som har lest, lagt igjen flotte kommentarer og delt innleggene mine :O Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg setter pris p det! Om jeg kan hjelpe EN person til fle seg bedre, til fle seg sett og som kan relatere seg til det jeg skriver, s er det bare helt fantastisk. 

Skriving har alltid vrt en terapi for meg. N kan jeg bde skrive og bli sett samtidig. Jeg kan hjelpe og jeg kan motivere <3

Tusen takk!

 

M jo poste med et bilde i ny og ned ogs ;)



 

Trenger man gips for bli sett?

Jeg tror mange med usynlige smerter og/eller psykiske problemer vet hvordan det fles ikke bli sett. S lenge man ser normal ut p utsiden s har du det bra p innsiden, er det ikke det de fleste tror? S lenge man ser bra ut p utsiden har man ikke smerter. Men dette er langt ifra sannheten. Det er lett dmme noen etter ens omslag, akkurat som den ytre faktoren sier alt ved et menneske. 

Dette er noe jeg har flt ekstremt mye p etter jeg ble syk, usynlig syk. Jeg husker ikke engang tallet p leger som har sagt "Men det ser jo ikke ut som du har vondt", nr egentlig kroppen bryter sammen av smerter. "Det er legen sin det, helt kinderegg i hodet". Det er dessverre snn at det er mye vanskeligere sette seg inn i de smertene ingen ser, for alle andre utenom deg er de ikke-eksisterende, som en illusjon. 

Sykdommen min har gjort meg ensom, ikke ensom fordi jeg ikke har mennesker rundt meg, men ensom fordi veldig f kan sette seg inn i min situasjon. Du kan bare tenke deg hvor mange som har det som meg, som fler seg som et skall. Hvorfor blir vi ikke tatt p alvor?

M MAN HA GIPS FOR BLI SETT?

 



 

Hva er terapi for deg? Leve i et kronisk helvete

Hvis du er som meg og sliter med kroniske smerter, s er det ekstremt viktig finne ut hva som hjelper som terapi for deg.

Dessverre er det snn at kroniske smerter ker risikoen for redusert psykisk helse og faren for avhengighet av vanedannende medikamenter. For unng denne vonde spiralen, s er det viktig bli godt kjent med deg selv, hva er det som gir deg et lite avbrekk fra smertene i blant? Jeg tror det verste man kan gjre er stenge seg inne, bare sitte der, kjenne p smertene. Hvis dette er tilfelle at man sperrer seg inne og tenker p vondtene, vil smertesenteret i hjernen fyre litt ekstra og du vil f litt ekstra vondt. Poenget mitt er at du m aktivere livet ditt.

Kroniske helseproblemer kan dessverre svekke muligheten til vre med p aktiviteter du liker  ta del i aktiviteter du liker. Det er vanskelig ikke ha energi til utfre det man nsker, men har du tenkt p at den psykiske delen som blir skapt av sykdommen kan svekke deg mer enn ndvendig slik at du bli inaktiv. Mange med kroniske smerter frykter at de vil trygge symptomene ved "undvendig" anstrengelse og aktivitet, men i de fleste tilfeller s kan det rre litt p kroppen gi s mye mer energi enn du aner. S klart m man ta hensyn til sin smertetillstand, kanskje det ikke er alt du kan ta del i som andre kan, men du kan klare mye hvis du legger god vilja til. Mitt tips til deg er rett og slett bare komme deg i aktivitet og finne din terapi. 

Kanskje det ikke bare er fysisk aktivitet som hjelper, for det kan ogs vre en serie, et sted, et spill, en person. Derfor lurer jeg p om dere har noen tips til meg, hva har hjulpet dere? <3

 



 

SELVMORDSSYKDOMMEN, ny blogg nemlig fordi livet mitt har tatt en litt uventet turn....

Jeg vet ikke om noen husker meg fra liseed.blogg.no, som forvrig fortsatt ligger oppe hvis folk vil ta en titt for f et mer generelt overblikk av meg. P liseed.blogg.no var planen min at jeg skulle dele sminke og skjnnhet, hudpleie og klr, alts alle de overfladiske tingene ved meg selv. Jeg tenkte at det er dette folk nsker lese mest om, uvitende om hva som ligger dypere i meg som person. Jeg startet sakte opp med innlegg om mine favoritt sminkeprodukter, klr osv. Jeg beskrev for det meste bare i korte trekk om meg selv p en positiv mte, alts bare om positive ting i livet mitt, tenkende at det var det folk nsket i en blogg.

Men......Jeg sa veldig lite om sykdommen min.... hvilket jeg burde ha gjort, og hvilket er grunnen til at jeg oppretter denne bloggen, for vre rlig med dere og fr vre rlig med meg selv. 

Jeg elsker sminke og kosmetikk fortsatt, faktisk veldig mye. Men noe flt har skjedd, og jeg kan ikke legge ut sminkevideoer som alle andre, og jeg kan ikke legge ut innlegg hele tiden om hvor flotte de nye sminkeproduktene mine er, nemlig fordi det ikke er vitsi for meg kjpe nye sminkeprodukter nr jeg holder p d av smerter hver gang jeg kommer borti ansiktet mitt. Skal jeg vise fram den fantastiske nye skrubben til dere? ja du vet den skrubben, den skrubben som jeg ikke kommer til bruke rett og slett fordi da hadde jeg ddd av smerte.

Mine siste innlegg p liseed.blogg.no handla mye om denne sykdommen jeg har, du vet den selvmordssykdommen....             Selv om det kanskje sier de fleste veldig lite, s er det hva min nervesykdom blir kalt. Dette er en sykdom de aller fleste unge mennesker som oss unnslipper, og godt er det, men snn ble det ikke for meg. Jeg har en atypisk form for trigeminusnevralgi hvilket er en grusom smertetillstand i nervene i ansiktet.  Det som gjr mitt tilfelle unikt, litt mer grusomt, eller skal jeg si mye mer , er den atypiske delen. Den atypiske delen betyr at jeg har disse smertene konstant. Dette er faktisk en av de grusomste og mest smertefulle sykdommene som finnes.

vre en jente p 19, som egentlig skal ha hele verden foran seg, er dette en ekstrem tung kamp. Jeg tror det som gjr den ekstra tung er at jeg ikke fler jeg blir hrt, ikke av verken leger, sykehus eller andre personer. Denne sykdommen er ganske lite utbredt og lite omtalt, noe som jeg synes er helt forferdelig, forferdelig fr de f menneskene som lever i konstant pining hver eneste dag og ingen hrer deres rop om hjelp. Jeg vil derfor presentere denne selvmordssykdommen bedre for dere, slik at dere kan forst ikke bare meg bedre men andre som sliter med kontinuerlige grusomme smerter.

Bloggen skal sklart ikke bare handle om sykdom og negativitet, men ogs oppturer glede. Jeg vil vise dere de sm tingene som gir meg glede i hverdagen, som kan vre s lite som dra p en sosial sammenkomst, eller lese to kapitler av Sophie Elise sin selvbiografi. Det kan vre ferier, kjrlig, store ting. 

Derfor vil denne bloggen bli en miks av kampen min gjennom selvmordssykdomme, hverdagen min, beauty, det vonde og det gode. Jeg hper virkelig dere nsker ta dere en titt p mine neste innlegg som kommer og flge min reise <3

 

Og ja, her er trynet mitt forresten 




 

 

Les mer i arkivet Mars 2019 November 2018 Juli 2018